- Pens or sweets, pens or sweets? Please? 

Overalt er det fullt av dem, nydelige barn med store, brune øyne, håpefullt bedende.

- Pens or sweets? Please? <>Problemet er at vi for lengst har ofret kulepennene, vi har vært i Gambia en uke, de siste kulepennene forsvant allerede andre dagen. Både reklamepennene og de av den mer eksklusive sorten er allerede gitt bort til barbeinte barn, som så har løpt rett bort og gitt dem videre til en voksen.

- Hvorfor gir de dem fra seg? spør jeg guiden vår, Ibrahiim.
- De voksne passer på at ikke de større barna tar pennene fra dem, svarer han og smiler. - Du vet, det er ikke pent når små barn sloss …

Guiden vår heter Ibrahim, han er en av de statlige oppnevnte guidene, og har derfor papirer på at han er kunnskapsrik og snakker engelsk. Kunnskapsrik er han, engelsken er det litt verre med, men med hjelp av smil og livlig kroppsspråk fungerer det allikevel bra. 

Gambia er et av Afrikas fattigste land, og det merkes. Kontrastene er store, fra våre luftavkjølte hotellrom med tv, myke senger og alltid rene håndklær, til lokalbefolkningens kummerlige hus eller hytter, de fleste uten vann, mange uten strøm.

Ibrahim tar oss med til en gambisk skole, Ham Ham Nursery School. Nitti elever, fordelt på tre små rom, sitter tett i tett på harde trebenker under utett blikktak. Nå titter solen ned gjennom sprekkene i taket, men i regntiden flommer vannet rett inn. Barna synger for oss, vi takker for sangen med å gi bort noen Dalasi til skolens rektor. Det er slik denne skolen finansieres, forteller guiden, på tilfeldige bidrag fra oss turister. Vi ser på skolebenkene, de få bøkene og taket, og tenker at det burde vært langt flere turister her …

Neste stoppested Ibrahim anbefaler er Katchikalidammen, krokodilleparken. Der klapper vi krokodiller og går i sikksakk for ikke å tråkke på de store, grønne beistene som ligger på stien og slikker sol. Fullstendig ufarlig ifølge Ibrahim. Han har vær fulle tillit, så vi klapper og smiler til fotografen.  ( Når vi er hjemme igjen og surfer på internett, finner vi ut at helt ufarlig var det nok allikevel ikke. En liten gutt mistet deler av leggen sin ved dammen, en dame havnet på sykehus etter et ublidt møte med en krokodillehale. Men ingen har hittil blitt drept, og bildene ble uansett fine …)
 

Vi avslutter sightseeingen med et besøk hos en gambisk familie. Mannen er akkurat død, de tre enkene bor fremdeles sammen i et lite, nesten umøblert murhus. Det yngste barnet er bare fem dager gammelt, og den nybakte moren er en av de få vi møter som ikke smiler, hun er for sliten.

Den gjennomsnittlige levealderen i Gambia er litt over 54 år, og en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på en dollar dagen. Barnedødeligheten er stor, mange familier har ikke råd til å sende barna på skole, mangel på medisiner og sykdommer pga feilernæring er et stort problem.
 

Allikevel, de aller fleste vi møter, smiler. Til oss, two bobs, som de kaller oss hvite, og til hverandre. Smilende kvinner i fargerike klær, gjerne med klesvasken plassert på hodet og et barn fastsurret  på ryggen. Selv de som jobber på jordene, beveger seg med en eleganse som man vanligvis ikke engang finner på catwalken her hjemme.

Mennene, også de smilende, liggende eller sittende i skyggen, mens de passer kyrne på markedet, skjærer ut masker i tre, tilbyr guidetjenester og andre tjenester til oss turister, eller bare slapper av.

Barna, høylytt leende, der de løper barbeinte etter skolebussen i landsbyen Albreda, uanfektet av stedets brutale historie. Under slavetiden ble over en million av forfedrene deres fanget og fraktet videre til vesten fra øya James Island som ligger midt i Gambiafloden, rett utenfor landsbyen deres. Cirka 10 prosent av slavene som ble skipet ut derfra døde over overfarten til vesten, bare noen ganske få kom noen gang tilbake.

Vi har lest Alex Haleys bok ”Røtter” og tror vi vet det meste, guiden peker og forklarer, noen høner tripper forbi. Vi drikker Cola mens vi studerer ”Slaver til salgs” – plakaten på slavemuseet, og føler oss nær en historie vi uansett ikke kan forestille oss.

  Gambia er Afrikas minste land, men inneholder allikevel det meste.

Vest-Afrikas største marked, med alt du kan, eller like ofte ikke kan, tenke deg å kjøpe. Et virvar av kjøtt, bildeler, fisk, secondhand olabukser, frukt, parykker, grønnsaker, håndarbeid, levende høner og nesten ubrukte joggesko. Skreddersøm til ”på salg hos Hennes og Mauritz-pris”, importbrus som er dyrere enn hjemme.

Fiske, hvor du kan være med ut, eller stå på stranden og se de fargerike trebåtene laget av uthulte trestammer, komme inn med dagens fangst. Fisken blir lesset over i baljer og gitt til kvinnene, som med baljene på hodet vasser inn på stranda hvor de leverer fisken videre til kjøpere eller røkeriene.  

Håndarbeidsmarkeder, med nydelige duker, sengetepper og annet håndarbeid til spottpris, flotte treprodukter og rimelig sølv. 

Den 480 kilometer lange Gambiafloden, omgitt av høy mangroveskog, hvor kvinnene driver med muslingfiske.  Dyremarkedet i Abuko hvor man kan handle levende geiter, kyr eller høner, hellige steder du kan besøke for å øke fruktbarheten, over femhundreogåtti forskjellige fuglesorter.

Apekatter som hopper i tretoppene over deg, så vel som mellom solsengene på hotellet, påfugler som sprer sine fargerike fjær, rett foran både deg og den litt mindre fargerike påfuglpartneren.

Flotte og mindre flotte hoteller, samt et varmt og behagelig klima som gjør at stadig flere finner veien hit vinterstid. Lokal og internasjonal mat, pizza, Cicken Yassa, pasta, Domado, ukjente og fristende dufter, og nesten ingen kriminalitet.

Milevis med hvite sandstrender, behagelig varmt badevann. 320 soldager i året, nydelig og rimelig lokalt øl, nypresset juice i bassengbaren. Samt et par lyskryss og fire minibanker…

Hvem kan ønske seg mer?

 

 

 Fakta:

 

 

Beliggenhet: Vest Afrika, Gambia er det minste landet på fastlands-Afrika.

 

Hovedstad: Banjul

 

Størrelse: 11,295 kvadratkilometer

 

Innbyggere: 1.5 millioner

 

Offisielt språk: Engelsk

 Valuta: Dalasi

 

Flytid fra Norge: Ca 8 timer, med mellomlanding

Sesong: november til mars.

 

Klima november – mars: ca. 30 grader i luften på dagtid, og ca. 21 grader i vannet.

 

Norsk reiseoperatør: Ving.

 

Vaksiner

Anbefales: Hepatitt A, poliomyelitt, difteri/tetanus, gulfeber, malaria. Noen av disse er  påkrevd. Ved lengre opphold: Tyfoidfeber, meningokokk A+C.  Gult vaksinasjonskort må medbringes ved innreise. Sjekk med lege i god tid før avreise.

 

Mat og drikke:

Vestlig mat finnes i turistområdene. Den lokale maten er vanligvis god, men ta vanlige forhåndsregler i forhold til at bakteriefloraen. Alt vann bør kokes før bruk.

 

Pass / Visum:

Passet må være gyldig i 6 måneder etter hjemkomst. Nordiske statsborgere som ikke skal oppholde seg mer enn 30 dager i landet trenger ikke visum.

 

Betaling:

Man kan veksle både på hoteller og på vekslingskontorer. Større restauranter tar oftest Visa, det finnes også noen få minibanker i Gambia. Ta gjerne med noen USD som reisereserve.