På en hytteveranda med utsikt over Sandefjordfjorden finner jeg henne. Lillian Skow. Larviks-forfatteren som kommer med to nye bøker i høst, samtidig som hun også feirer tiårs-jubileum som forfatter.

   - Det startet ved en tilfeldighet, forteller hun.  - Helt fra jeg var åtte, ni år gammel har jeg skrevet dikt, lest dem høyt i forskjellige sammenhenger, og gjerne gitt dem bort etterpå. Jeg hadde egentlig ingen planer om å gi dem ut i bokform, men så en dag kom sønnen min hjem og fortalte at han hadde vært på et jubileum hvor en av de andre hadde lest et dikt, og fått applaus for det. Et dikt han var sikker på at det egentlig var jeg som hadde skrevet. Det fikk meg til å tenke. Det hadde jo vært moro å få ta del i applausen selv… Og hvis andre synes diktene mine var bra, så var de kanskje det?

Og det var de. Den første diktboken, ” Alle disse dagene”, kom ut i 1996, og solgte i hele 1600 eksemplarer, noe som er langt mer enn vanlig for diktbøker i Norge. Senere har hun skrevet to diktbøker til, og begge har solgt veldig bra.
I tillegg har hun skrevet en roman om misjonærbarna på Madagaskar. Mye av handlingen i denne boken er hentet fra hennes egen barndom. Lillian Skow har nemlig tilbrakt mange år under ganske andre himmelstrøk enn der hvor hun nå står og skuer utover fjorden.

Øyeblikk Fred faller i dråper på fjorden bak odden kneiser ei mast risper det tunge skydekket kiler fram bakom krattskog og knaus drar med seg skrog og dekk og så bare ei kjølevannstripe mens fred faller i dråper på fjorden

Men heller ikke boken om Madagaskar var egentlig planlagt, forteller Lillian. For etter at hun flyttet tilbake til Sandefjord som 12-åring, hadde hun egentlig aldri hatt lyst til å reise tilbake til Madagaskar. Til det var minnene for sterke, såre minner fra en barndom hvor hun i flere år levde atskilt fra moren og faren. Hun tar en pause, øynene blir blanke under kveldsola.

   - Men da flere av de andre misjonærbarna planla en tur tilbake i 1993, og gjerne ville ha meg med, ble fristelsen allikevel for stor. Mannen ville heldigvis også være med, og i samlet flokk reiste vi tilbake til Madagaskar for å oppsøke plassene vi bodde på som barn. Det ble en fantastisk tur, en tur med mange sterke opplevelser. Og jeg oppdaget til min forundring at både minnene, og språket jeg trodde var borte, kom tilbake.

De siste dagene av turen besøkte vi en kvinnelig misjonær som bodde i en primitiv landsby langt inne i ødemarka. Laila, som hun het, tok seg av barn som ellers ville vært satt ut i skogen for å dø. Mens vi var der, kom det et nytt barn til landsbyen, ei nydelig lita jente som bare var fire dager gammel. Hun var født på det som i følge den lokale overtroen var en ”ond” dag, og var derfor dømt til å dø hvis ikke Laila tok imot henne. Vi måtte jo hjelpe henne, så mannen min og jeg tilbød seg å fjernadoptere henne, og vi har fulgt denne jenta gjennom hele oppveksten.

Lillian reiser seg, og finner fram et fotoalbum med bilder av jenta som fikk livet i gave den dagen. Hun er nå vokst opp til å bli ei flott jente på tretten år.
Disse opplevelsene, og minnene fra barndommen, ble etter hvert til boken ”Veloma Madagsikara!” / ”Farvel Madagaskar.”. Det tok ti år før den var ferdigskrevet, men som Lillian selv sier: - av hensyn til foreldrene mine, så kunne den uansett ikke ha vært gitt ut tidligere.
blir avbrutt av at en smilende mann kommer og byr oss på kaffe og nybakte boller, hun presenterer ham for meg:

   - Dette er mannen min, Edgar. Den vakreste mannen i verden.

Utsagnet kommer med en slik inderlighet at det gjør meg nysgjerrig. Jeg kan ikke la være å spørre om de har vært gift lenge. Lillian ler, og spør tilbake:

   - Hva er lenge?

Det viser seg at de har vært gift i førtiseks år.

De traff hverandre på lærerskolen, og har holdt sammen siden. Lillian trivdes godt i lærerjobben, og har fulgt alle klassetrinnene oppover. Barneskole, ungdomskole og videregående, før hun avsluttet lærerkarrieren etter å ha jobbet ti år ved høgskolen i Vestfold.

  - Jeg er glad jeg sluttet. Selv om læreryrket var givende, så kunne jeg ikke ha tenkt meg å være lærer i dag. Det er deilig å kunne disponere tiden selv, slippe å planlegge alt så nøye. Dessuten, jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg hadde tid til å jobbe, sier hun og ler.

  - Jeg har mer enn nok å henge fingrene i, skriving, baking, redigering av bøker, husarbeid, opplesninger, og alt annet som bare må gjøres. Dagene flyr av gårde…

Opplesninger skulle jeg forresten gjerne holdt flere av, sier Lillian. – Det er så trivelig. Skriv gjerne det, i tilfelle det er noen av I-Larviks lesere som har lyst til å høre meg lese fra bøkene mine. Diktene mine er jo ganske lettfattelige, så de egner seg godt til høytlesning. Jeg får i hvert fall ofte tilbakemeldinger på at folk liker det de hører, og at de kjenner seg igjen i diktene mine. Og slikt er jo bestandig hyggelig å høre.

Lillian forteller at inspirasjon og ideer kan dukke opp når som helst, og hun skriver like gjerne på hytta i Sandefjord som hjemme i Larvik. Men hun foretrekker å skrive om morgenen, og det må være stille rundt henne. Når hun ikke skriver, så leser hun gjerne. Saabye Christensen er en av favorittene, men akkurat nå er det Herman Wildenvey hun lar seg fascinere av. Hun ler litt:

Men selv om Lillian er en ivrig leser, så legger hun boken vekk hvis den ikke fenger henne etter syv, åtte sider. Hun har ikke tid til å kaste bort livet på å lese dårlige bøker, sier hun. For hun er opptatt av tid, Lillian Skow, noe de tre diktbøkene hennes tydelig viser. Tiden gjør noe med oss, sier hun. Og vi må gjøre noe med den. For den kommer ikke tilbake…

ØYEBLIKKET  Mellom før og etter ligger øyeblikket med sin nakne tid som fylles med mennesker steder og hendelser lukkes og åpnes aldri mer

Tre barn og seks barnebarn er det i hvert fall blitt tid til, og i fjor reiste hele storfamilien, fjorten personer i alt, sammen til Madagaskar. Der traff Lillian og Edgar på ny det lille pikebarnet som nå var vokst opp til å bli ei sunn og vakker jente. Hele familien fikk også besøke plassen hvor Lillian ble født og tilbrakte mange av barneårene. På denne turen ble Lillian igjen inspirert til å skrive om Madagaskar, og våren 2007 kommer derfor barneboken ”Tobias og Maria flyr over verden”.

Men hun ligger ikke på latsiden Lillian Skow. Den første boken om Tobias og Maria kommer nemlig allerede i høst, og heter ” Tobias og Maria på Langedrag”, og totalt har Lillian allerede fire ferdigskrevede bøker om de to barna. I tillegg har hun også skrevet en voksenroman som kommer ut på Færder forlag i høst. Dette er en familietragedie som har fått tittelen: ”Når noen bare går.

   - Boka er en hverdagstragedie, hvor handlingen er lagt til området rundt hytta mi i Sandefjord. Det handler om hvordan det kan gå når en mann tar totalt styringen over familien sin, uten å kunne styre seg selv. Hvor galt ting kan gå, og hvor prisgitt vi er hverandre. Jeg tror det er en veldig aktuell bok, sier Lillian alvorlig, og fortsetter:

   - Jeg har bestandig noen som leser igjennom manus, og gir meg tilbakemelding på hva de synes. Og to av disse ”hjelpeleserne” var begge helt sikre på at de kjente familien som ”Når noen bare går” handler om. Men de tippet på to helt forskjellige familier, og jeg kjenner ingen av dem. Så det er nok dessverre mange slike hverdagstragedier som vi nesten aldri hører om…

Hun blir taus, blikket hennes hviler på ektemannen som sitter og leser en bok i den blomsterfylte sommerhagen.
   - Jeg har vært heldig, sier hun og smiler.

Snarveien  mellom oss er smilet kjærtegnet som starter i øynene dine glimter til som en varm aksept og gir meg plutselig glede og snillere hender