Hva var det som fikk deg til å skrive om akkurat Ramm-saken?

Den dagen da pensjonisten Ronald Ramm ble funnet drept for snart 9 år siden, var den første dagen min på jobb i Larvik politidistrikt. Det første oppdraget mitt var å holde vakt utenfor åstedet. Utpå natten lot Kripos-teknikerne meg komme inn på åstedet og det var en veldig spesiell følelse som ung politikonstabel å skritte over dørstokken og vite at jeg gikk i fotsporene til en ukjent drapsmann. Det å se hvordan det hadde foregått en kamp fra rom til rom på liv og død gjorde inntrykk. Tanken på omstendighetene rundt drapet har aldri sluppet taket i meg, og når jeg først bestemte meg for å skrive en kriminalroman var dette et helt naturlig å ta utgangspunkt i omstendighetene rundt denne saken.

For det var jo slik at Ronald Ramm ventet besøk av uvedkommende. Han visste at noen var ute etter ham. Han skaffet seg ei hagle, han installerte alarm og han forsikret venner og familie at han ikke vil slippe inn uvedkommende. Når han har fått dette skjebnesvangre besøket må han likevel ha gjort det. Det fantes ikke tegn til innbrudd, selv om boligen var endevendt. Skuffer og skap var åpnet, og innholdet dratt ut. Madrassen var skåret opp og smykkeskrin brutt opp. Likevel er ingenting stjålet. Gjerningsmannen har latt Ramm sin lommebok med 6000 kroner ligge igjen, det sammen med en safe som innehold 140 000. Det eneste drapsmanne har tatt med seg når han gikk var husnøkkelen da han lukte døra og låste etter seg. Og gjerningsmannen nøyde seg ikke med å ta livet av Ronald Ramm. Han tok også livet av katta hans som ble funnet død i bunnen av kjellertrappa med buken skåret opp. Og Ronald Ramm selv var blitt voldtatt før han ble drept.

Var det Ramm-saken og omstendighetene rundt den saken som fikk deg til å begynne å skrive, eller har du skrevet også tidligere?

Bakgrunnen for at jeg begynte å skrive er nok sammensatt, men jeg husker godt hvorfor jeg satte meg ned og skrev de første ordene: jeg lå på sengen og leste ferdig en kriminalroman - skrevet av en prisvinnende norsk forfatter. Da jeg var ferdig kastet jeg boka i veggen og sa "Dette kan jeg gjøre bedre selv!". Hun som lå ved siden av meg kommenterte: "Da burde du gjøre det!". Så slukte jeg lyset og lå en halvtime og vred meg før jeg stod opp og begynte å skrive. Det er fire år siden nå.

Før jeg satte i gang med romanprosjektet mitt har jeg så å si aldri skrevet noe annet enn politirapporter. Jeg har alltid vært glad i å skrive, men det har begrenset seg til skoleaviser og enkle bidrag i ulike magasiner. Ramm-saken kan likevel ikke kalles "en utløsende faktor", men når jeg først bestemte meg for å prøve å skrive en kriminalroman, ble det et naturlig utgangspunkt.
Når alt kommer til alt er likevel ikke Nøkkelvitnet er roman om Ramm-saken. Drapet danner et utgangspunkt for min historie. Dette har jeg ikke vilt legge skjul på, blant annet ved å gi bokens drapsoffer navnet Preben Pramm. De fleste likehetstrekk med virkeligheten opphører etter kapittel fire, der hvor bokens hovedperson, politførstebetjent William Wisting, går ut fra åstedet og stiller seg selv spørsmålet: Hva i all verden har foregått her? - slik jeg selv gjorde for ni år siden.
Ramm-saken er heller ikke den eneste virkelige saken jeg har flettet inn i historien. De som har fulgt med i kriminalitetsbildet på Østlandet de senere år vil nok kjenne igjen elementer fra flere saker.

Hvordan takler du balansegangen ved å, å på den ene siden å beskrive virkeligheten, uten å røpe "interne" politi-hemmeligheter, kanskje også unngå å såre de pårørende, og samtidig skulle gjøre boken både spennende og leseverdig? Hadde du noen form for dialog med familien hans i forbindelse med utgivelsen av boken?

Dette er selvsagt en balansegang og noe jeg var svært bevist på i arbeidet. Når det gjelder forholdt til taushetsplikt, injurier og interne forhold har jeg fått hjelp fra politiadvokat Tove Nissen-Sollie som påtaleansvarlig for saken og utrykningssjef Gunnar Hanssen fra Kripos som en periode ledet etterforskningen.
Når det gjelder forholdet til familie og pårørende og ettermælet til Ronald Ramm har jeg hatt en dialog med datteren, som var den som fant ham drept. Hun har stilt seg positiv til prosjektet idet hun har samme håp som meg: at omtalen og mediaoppmerksomheten rundt boka skal føre til nye opplysninger i saken, i beste fall en oppklaring. Hun har imidlertid ikke lest og "godkjent" boka og var noe betenkt med tanke på hvordan folk skulle oppfatte faren hennes.

Du har jo også en webside om denne foreløpig uoppklarte saken, og diverse andre uløste saker. Jeg ser der at politiet, etter at boken din ble utgitt, har fått flere nye spor i saken. Er det kommet noe konkret ut av disse?

Jeg har mottatt et ti-talls tips. Jeg har ikke noe med etterforskingen av denne drapssaken og gjøre, og levere således alle tips videre i systemet.
Tipsene har selvsagt ulik karakter. Noen er opplysninger politiet har mottatt tidligere, den gangen etterforskningen pågikk, og som allerede er sjekket, mens andre tips igjen bringer nye navn inn i saken med begrunnelse på hvorfor tipseren mener dette er interessant. Enn så lenge ligger disse tipsene i påvente av at det skal tas en samlet vurdering av hva som skal gjøres. Fra mitt ståsted må jeg si at jeg finner det underlig at påtalemyndighetene ikke forlengst har vist vilje til å sette i gang ny etterforskning.

Ser du noen problemstilling i at du, i kraft av kunnskap og yrke, kan gi inntrykk av at du faktisk har løsningen? Slik at leseren kan oppleve det som nonfiction?

Jeg har tenkt på dette, og etter hvert som jeg har fått mange tilbakemeldinger ser jeg at, spesielt lesere med tilknytning til nærmiljøet, tolker og analysere boka og finner sammenheng med virkeligheten som jeg selv ikke har tenkt på. Men dem og det. Jeg har kommet til at dette i så fall får bli leserens problem og hodebry. Fra min side er boka først og fremst et forsøk på å lage en god og spennende historie, men det er en besnærende tanke at også gjerningsmannen kan ha lest boka og fulgt meg og bokomtalen gjennom media…

Du har jo etter at boken kom ut, blant annet figurert både i lokalaviser, lokal tv, riks-media og på frokost tv på TV 2, med andre ord fått atskillig mer oppmerksomhet enn det som vanligvis er debutanter forunt. Hva synes du om all publisiteten?

Det er åpenbart at yrkesbakgrunnen min og det på denne måten skrive en krim med rot i virkeligheten har fenget medienes interesse. Jeg hadde ikke gjort meg opp noen forestillinger på forhånd om hvordan dette ville bli. Det har vært en ubetinget positiv opplevelse som sikkert henger sammen med at omtalen av boka i all hovedsak har vært positiv.
Det er likevel litt underlig å på denne måten miste litt kontroll over seg selv. Det å ha oversikt over hvilke aviser og medier som omtaler deg. Jeg hadde en merkelig opplevelse en kveld jeg var ute å kjørte og hørte på et spørreprogram på P4. Plutselig var det spørsmål om hvem som hadde skrevet boken Nøkkelvitnet…

Siden du er i full jobb, hvordan finner du tid til å skrive? Og ønsker du å beholde skrivingen som "hobby", eller sikter du mot å kunne skrive på heltid?

Jeg er i full jobb som etterforsker på kriminalseksjonen ved Larvik politistasjon. Hjemme har jeg også to små barn som krever sitt. Skriving blir det derfor bare tid til etter kl 22 om kvelden og utover natta. Jeg prøver å være i seng til kl 01, men lykkes ikke alltid med det.
Skrivingen er fremdeles en hobby, og jeg har ingen planer om å slutte i politiet. Så lenge de to tingene lar seg kombinere vil jeg fortsette med det. Nå har vi jo en pensjonsalder på 57 år i min etat, og jeg vet jo hva jeg kan gjøre når jeg blir gammel.

Hva slags litteratur leser du?

Jeg leser mye rart, men prioritere selvsagt krim - og spesielt norsk. Både for å holde meg oppdatert på hva forfatterkolleger driver med, men også fordi jeg rett og slett tror at mitt eget skrivearbeid er tjent med at jeg leser i samme sjanger.
Jeg er også glad i svensk krim. Ofte blir jeg sammenlignet med Henning Mankell (!). Det er kanskje ikke så rart når jeg tenker etter, for han er en av mine favoritter. Ellers vil jeg trekke fram Karin Fossum og Kjell Ola Dahl. Er også glad i amerikaneren Michael Connely.

Jeg har fått vite at du allerede har levert, og fått antatt et nytt manus. Hva slags bok blir dette?

Jeg kommer med ny bok i slutten av februar (ny påskekrim). Denne gangen har jeg ikke på samme måte tatt utgangspunkt i en virkelig sak - men kunne på en måte godt ha gjort det. Tematikken er forsvinningssaker. I Norge har vi pr. i dag 1171 mennesker som på en eller annen måte er forsvunnet. Ingen vet hvor de har blitt av. Hver enkelt av disse skjebnene ligger det i seg selv en gåte, et mysterium - en historie.

Den nye boka mi begynner med at noen veiarbeidere graver opp et gammelt garderobeskap som er låst med hengelås. Inne i skapet finner man restene av et menneske. Det viser seg å være en ung kvinne som forsvant for 25 år siden, og mens politiet arbeider med dette forsvinner det en annen ung kvinne. Det viser seg å være en sammenheng mellom de to sakene. Sammenhengen blir det opp til politiførstebetjent William Wisting å finne ut av…

Selve ideen fikk jeg faktisk en dag telefonen på kontoret ringte: En mann hadde gravd fram et skjelett under utbygging. Slike meldinger får vi fra tid til annen, men som regel er det levninger fra dyr. Denne gangen var det ingen tvil om at det var et menneske. Når jeg dro ut fant jeg både hodeskalle og resten av bena etter et menneske. Det viste seg imidlertid at på dette stedet hadde det ligget en kirkegård… Så enkel er ikke løsningen i den nye boka mi.

Ta også en tur innom forfatterens hjemmesider Uoppklart.no