Fjorten år gamle Kathrine Bjerke forsvinner en sen februarkveld. 
Den siste som ser henne er en tilfeldig forbipasserende kvinnelig bilist som ser Kathrine stå alene på en bussholdeplass ved Oslofjordstunnelen. 
Har hun stukket av frivillig, eller er det skjedd noe kriminelt?

Få dager senere blir hennes gamle bestemor funnet skutt i Ullevål hageby.
Har de to sakene en sammenheng?

Dette er trådene etterforskeren Cato Isaksen har å trekke i denne gangen., og han lykkes som vanlig til slutt. Og bokens styrke ligger nettopp her; i slutten.
Den er absolutt høydepunktet i denne boken,  overraskende, uhyggelig og veldig spennende. Spørsmålet er bare om ikke en del av leserne vil falle av før avslutningen….

Denne boken dreier seg nemlig vel så  mye om Cato Isaksens turbulente privatliv, og hans manglende evne til å stille opp på hjemmebane. 
Vi får innblikk i både sønnens bortkomne katt, konens irritasjon over sin fraværende mann, eks-samboerens liv med hennes nye mann, yngstesønnen som stadig blir hentet i taxi fordi Cato Isaksen ikke har tid, og eks-elskerinnens giftermål med en adskillig eldre mann. 

Avsnittet hvor Cato Isaksen får beskjed om at moren er død, er faktisk et av bokens høydepunkt. Det er beskrivende for Cato Isaksens egoisme overfor sine nærmeste  at det er hans eks-samboer som  forteller ham om dødsfallet, og at det var henne og hennes nye mann som satt ved morens  seng når hun døde…. 
Dette dødsfallet, som både leseren og Cato Iskasens omgivelser for lengst har forutsett, kommer som en total overraskelse på den garvede etterforskeren, og han reagerer med både fortvilelese og sinne.

Spennende er også innblikkene i rollespillet ungdommene i boken bedriver. Både mongoloide smågutter og atskillig eldre  datanerder  lar seg tydeligvis inspirere av lukten av blod…..

Problemet er allikevel at selv om historien  er både troverdig og dyktig skrevet, så stjeler Isaksens privatliv  mer oppmerksomhet fra selve krim-historien enn det tilfører den. 
Unni Lindell har tidligere vist at hun er i en klasse for seg når det gjelder å skildre både  morderens syke tanker, og ofrenes redsel og angst.
Denne gysende innsikten savner jeg i denne boken, bare unntaksvis viser Lindell  gamle kunstner.. 

Men for all del, krimhistorien er meget godt bygd opp, og slutten er  en nervepirrende maraton med tiden som morderisk motstander.

Unni Lindells Nattsøsteren er derfor vel verd å lese, selv om dette langt fra er hennes beste bok.