Boka starter med at førstebetjent Dolan, som nylig er blitt enkemann og i tillegg er sykemeldt etter et hjerteinfarkt, går hjemme og kjeder seg. Denne Dolan har en venn, en pensjonert etterforsker ved navn Oliphant, som er oppgitt og deprimert fordi han har kreft. 
Og hva gjør så to gamle, nesten avdankede politimennene for å komme ut av kjedsomheten? Jo, de graver fram en atten år gammel mordgåte, kontakter den langt yngre Kinsey Millhone, og humper av gårde  for å oppklare saken.

Men selv om disse aldrende menn finner en vei ut av kjedsomheten i løpet av oppgravingen av det gamle mysteriet ( som for øvrig førte dem til den søvnige småbyen Quorom, derav tittelnavnet ), så kan ikke det samme sies om denne leseren. Hele boken er kronglete, full av kjedelige sidespor, den er rett og slett et langt gjesp.

Det beste jeg kan si om boken er at den i utgangspunktet baserte seg på en ekte sak, et tragisk mord på ei ung jente som aldri ble oppklart. Utgangspunktet er derfor spennende, men resultatet dessverre nedslående. Det beste med Q for Quorom er dialogene, disse har forfatteren taket på. Men persongalleriet er allikevel så forutsigbart og kjedelig at jeg dessverre aldri greier å bli helt interessert i hva disse menneskene har å si.  Boken består til tider rett og slett av ren oppramsing av tenkte hendelser, og er full av uviktige detaljer som sørger for at handlingen stadig står på stedet hvil.

Jeg håper Sue Grafton velger en annen vinkling på sin neste bok, istedenfor å satse videre på R for Ren Rutine…  For denne leseren ønsker absolutt ingen Reprise.