Myriam H. Bjerkli





     Liza Marklund, Prime Time    



Liza Marklunds roman “Prime Time” tar oss med inn i virkeligheten bak dagens kommersielle fjernsyn når kameraene og smilene er slått av. 
En virkelighet som ifølge Marklund er gjennomført kynisk og falskt. Et miljø hvor nesten ingen egentlig liker hverandre, og alle konkurrerer om sin del av berømmelsen.

I dette miljøet skjer det et mord, programlederen og Svensk Tv store stjerne, Michelle Carlsson blir skutt. 13 mennesker er samlet på et avsideliggende gammelt slott for å lage en ny, stor serie. Michelle Carlsson blir skutt etter en sen kveld bestående av for mye alkohol, mye krangling og litt småpervers sex. Og det viser seg snart at de fleste av de tolv gjenlevende har både hatt mulighet og motiv for å drepe damen.. 

Annika Bengtzon, den kvinnelige journalisten i avisen Kveldspressen, som vi kjenner fra Marklunds tidligere bøker, blir revet vekk fra den planlagte midtsommerfeiringen med familien for å dekke saken. Noe samboeren hennes, Thomas, har store problemer med å godta, og gir høylydt utrykk for. 
Men Annika reiser, og beleilig nok viser det seg at en av de tolv på slottet er en gammel venninne av henne. Hun får derfor et ypperlig utgangspunkt for å innhente informasjon. 
I tillegg er to av kollegene hennes også blant de  – nå mistenkte – menneskene på slottet, uten at de bidrar med noe positivt for Annika. Tvert imot, egoismen og kynismen i avisen står tydeligvis ikke noe tilbake for den Marklund beskriver i fjernsynsmiljøet, alle er like opptatt av å mele sin egen kake.

Dette burde være et godt utgangspunkt for en spennende bok, men det er det dessverre ikke blitt. Historien er kronglete og full av uinteressante sidespor og persontegningene er for tynne. 
En tilleggshistorie hvor Annika hjelper ( den snille ) redaksjonsjefen med å fjerne den heller tafatte ( og slemme ) sjefsredaktøren blir også for unyansert og banal.  Jeg tror rett og slett ikke på det forfatteren prøver å fortelle meg, miljøet er skildret for unyansert negativt, menneskene er for gjennomført egoistiske. 
Det dreier seg dessuten for mye om Annikas konfliktfylte privatliv og plottet flyter ut. 
Boken blir til tider rett og slett kjedelig.

Faktisk så blir jeg etter hvert mer opptatt av hvordan det går med Annikas turbulente forhold til den temmelig umodne Thomas, enn av hvem som myrdet programleder Carlsson…

Og det er vel neppe tanken bak en bok som blir markedsført som krim?
 



Klikk her for å komme tilbake til hovedsiden