Tittelnovellen,”Kvinnens lage arm” er nyskrevet for boken, og den er også en av bokens beste. Vi møter her Anne-kin Halvorsen i hovedrollen, en kvinnelig politibetjent.  Miljøskildringene, personenne, dialogene, plottet, i denne novellen sitter alt som det skal.

Det andre nye, ”Dykkeren”, er dessverre ikke på langt nær så bra, den er så full av lange og kronglete tankerekker at mesteparten av spenningen forsvinner underveis. 

”Nummer tre” en finurlig historie hvor vi møter en gammel dame som etter hvert får sin hevn og 
i ”Sommerfuglen” ønsker hovedpersonen seg et spesielt smykke, noe som viser seg å få fatale konsekvenser… 

I både ”Elines Arv” og ”Renslighet er en dyd” møter vi kvinner som lever i uutholdelige forhold, og begge kvinnene velger  mord som løsning. Historiene er fint bygd opp, og avslutningene gjør at man både fryder og undrer seg.

Picassokvinnen og Vrak aldri åtsler er antagelig bokens dårligste noveller, uten at det dermed sagt at de er direkte dårlige. Bare ikke fullt på høyde med resten….

Kim Småges styrke i disse novellene er først og fremst avslutningene. Bortsett fra i ”Vrak aldri åtsler” hvor man lett gjetter poenget  for tidlig , så er disse alle finurlig og til dels overraskende. 

Alit i alt er dette absolutt en novellesamling som er verd å lese dersom man liker spennings-noveller, mord og blod og finurlige avslutninger!