Vi følger Zahl på hans reise over store deler av det søramerikanske kontinent, i tiden rett etter 11 September. På grunn av terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon i USA var Sør Amerikas turistnæring i dyp krise og hotellene nesten  tomme høsten og vinteren  2001. Dette gjør selvfølgelig Zahl til et ettertraktet bytte for alle som vanligvis lever av turisme, sjåfører, skopussere, tiggere m. fl.  Vi følger Jan Zahl  i møte med fattigdom, prostituerte og tiggere, og ikke minst i hans redsler for alle turisters reelle og innbilte farer. Vi drar på bussturer opp i fjellene, og på ”eksotiske” øyturer sammen  med en flokk andre  turister som alle er på jakt etter det genuine, det ekte, det som ingen andre har opplevd eller sett før dem. 

Zahl skildrer det hele med ironisert distanse og en stor grad av humor. Riktignok er det intet nytt under stjernene, det meste har vi allerede hørt – eller opplevd - før, organisert turisme er seg selv lik uansett om det foregår i Sør Amerika eller på en overbefolket gresk øy. Men reiseskildringen er skrevet med sikker penn og en såpass stor grad av selvironi at vi tilgir Zahl at han, som så mange før ham,  harselerer med masseturismens særegenheter og høyrøstede amerikanere med cowboyhatt.

Best er allikevel Zahl når han tar fram journalisten i seg og utfordrer våre forlengst vedtatte sannheter.  Han hevder blant annet at Pinochet hadde bred støtte hos befolkningen i Chile, at Che Guevara geriljaaksjoner kanskje skadet mer enn de gagnet, og at det Argentinske folket har seg selv og takke for kaoset de er i, siden de gang på gang velger seg nye korrupte politikere. Altså en ganske så annerledes vinkling enn den vi tidligere er blitt fortalt av andre som har ment seg berettiget til å drive folkeopplysning.  ( Hvem som har rett er det ikke opptil denne leseren å avgjøre, men siden Zahl selv skriver i forordet til boken at han egentlig aldri har vært spesielt interessert i Sør Amerika, så bør man muligens ikke svelge alt han sier, i hvert fall ikke uten å tygge litt på det først… )

Jan Zahl hadde også, journalistisk sett,  så flaks at han havnet midt oppe demonstrasjonene på Maiplassen i den argentinske hovedstaden jula 2001. Han befinner seg midt i  demonstrasjon, og fotograferer menneskemengden mens den bølger seg framover. Men straks opprørspolitiet blir for nærgående mot demonstrantene rømmer han raskt tilbake til rollen som uskyldig turist, med returbilletten trygt innen rekkevidde.

Og til syvende og sist er det vel det denne boken er, en godt skrevet, underholdende og til tider meget humoristisk reiseberetning. Og det er vel kanskje god grunn nok til å lese boken?