Historien tar oss med til  kjelleren i et hus ved Niagara Falls. Der sitter søsknene Emma og Blue tett sammen. Blue viser lillesøsteren hva han har laget på armen, han har tatovert inn initialene sine. Det er for at han ikke skal glemme hvem han er, forteller han storesøsteren.
Det er en sterk åpning, og det er en sterk bok. En bok om samhold blant søsken, en bok om en mor som både svikter drømmene og barna sine, og om en far som svikter alle i jakt på en uoppnåelig drøm om den store oppfinnelsen.
Og det er en bok om to søskens fortvilede jakt på nærhet, på kjærlighet, på trygghet. Om hvordan samholdet dem imellom etter hvert må gi tapt, når  faren deres forsvinner og moren søker glemsel i alkohol. Emma flytter hjemmefra, og snart har de to søsknene bare minnene, men ikke lenger selve livet felles. 

I bunn og grunn er dette en bok om to skakkjørte og forsømte barn, deres evige kamp på å overvinne opprinnelsen, og deres redsel for at de skal ha arvet foreldrenes traumer. Boka kunne fort blitt for sentimental, men bortsett fra avslutningen, som blir litt overdreven for denne leseren, så synes jeg Camilla Gibb håndterer stoffet med stor dyktighet. 
Det er et fint driv i boken, personene i boken fremstår levende og ekte, Camilla Gibb har klart å unngå å gjøre de slemme for slemme, og de snille for snille. Selv om moren kanskje er vel patetisk, og faren i overkant gal…  Og til tross for det tragiske utgangspunktet er boken slett ikke foruten humor.

Vi får medfølelse med søskenparet, og ønsker at de skal trosse alle odds og lykkes til slutt. Hvorvidt det skjer, vel det overlater jeg leseren til å finne ut selv……