I selve boka derimot er Seierstad ganske så fraværende. Etter at hun har forklart oss hvordan hun etter flere besøk i butikken hans fikk muligheten til å bo sammen med  bokhandler Sultan Khan og familien hans, nøyer hun seg med å ta observatørens rolle.

Hvorvidt familien hun bodde hos har latt seg påvirke av det over fire måneders lange nærværet hennes kan vi bare gjette. I en trangbodd leilighet med kvinner, barn og menn , totalt elleve personer, vil det være merkelig hvis ikke denne, for dem, uvanlige kvinnen har satt spor etter seg…

Selve boken er fascinerende lesning, selv om Åsne Seierstad i sitt forord er nøye med å presisere at den ikke gir oss den hele sannhet om livet i Afghanistan.

Boken presenterer oss for en meget autoritær bokhandler, som er betydelig mer liberal i teorien enn han er i praksis. Han er en relativt velstående mann, belest, og på mange måter en  reflektert person. Allikevel bruker han den makten han har til å undertrykke familien sin, noe  som selvfølgelig er vanskelig å svelge sett med vestlige øyne. 
Og det må også ha vært litt av en utfordring å forholde seg til for en selvstendig kvinne som Seierstad …

Vi møter hans to koner, både den gamle litt slitne, og bokhandlerens nye yndling, en ganske så bortskjemt og uvitende tenåring. 
Vi får et innblikk i tenåringssønnen Mansurs drømmer og oppfatninger av det motsatte kjønn, og hører hans yngre bror drømme om utdanning. Isteden er han, ironisk nok, fanget i en butikk full av bøker…
Vi møter Leila, som drømmer om å bli engelsklærer, men som befinner seg helt nederst på statusstigen , og derfor har døgnet fylt opp med huslige gjøremål.

Seierstad lever side om side med kvinnene i familien, og hun referer samtalene og tankene deres, noe som gir oss et sjeldent innblikk i afghanske kvinners slitsomme hverdag. 
Hun bor allikevel hos familien som en gjest, hun deltar lite i daglig rengjøring eller matlaging og hun er ikke underlagt de samme restriksjoner som resten av kvinnene i familien. Hun har også, hvis man antar at boken forholder seg til fakta, fått mennene i familien til å åpne seg. De forteller om sine drømmer om utdannelse og kvinner, og om sex med både fattige tiggerjenter og dyr …

Boken er skrevet med sikker penn, den er et stykke meget spennende og fascinerende historie om en virkelighet de fleste av oss bare har sett glimt av i nyhetssendinger.  Jeg forundrer meg riktignok noe over hvor utleverende boken er, og om bokhandleren har fått mulighet til å lese den. Hvis ikke, så bør man kanskje håpe at den aldri blir oversatt til et språk han - og naboene hans - forstår...

Men som Seierstad selv skriver; familien Khan ( oppdiktet navn ) er ikke en typisk afghansk familie, til det er den både for rik, og til dels også for velutdannet.
Så kan vi etter å ha lest denne boken, prøve å tenke oss hvordan kvinnenes liv er i en typisk afghansk ”gjennomsnittsfamilie”…